Ragnar Søderlind med bestillingsverk i Moskva

Skogens mytiske skapning: bjørnen. I kosmisk perspektiv tenktes hver bjørn å være født i stjernebildet Karlsvognen, av finsk-ugriske folkeslag kalt Storebjørn.

Verket er resultat av en bestilling fra dirigenten Vladimir Fedosejev da han en gang tidligere på 2000-tallet var gjestedirigent ved Oslo-Filharmonien. 

Sjamanisme og naturkrefter

Ragnar Sødelind forteller at han på den tiden ”lekte” med et tema omkring sjamanisme, som er et fenomen kjent fra mange kulturer. - Den sterkeste inspirasjonen har jeg hentet fra besvergelsestradisjoner fra finsk folkekultur, overlevert i et flerkulturelt område i grenselandet mellom Norge og Sverige – Finnskogen. De gamle sjamanistiske sangtekstene er porter inn til en eldre samfunnsform der menneskene levde i tett samklang med naturkreftene, på godt og ondt. Naturen var selve livsgrunnlaget, men rommet samtidig farer og ødeleggelse. Man trengte mange slags kunnskaper for å overleve, forteller Søderlind.

Søderlind beskriver verket slik: I transformasjonen fra tekst til musikk har paukisten fått mye av sjamanens funksjon. I første del av verket skapes en magisk drakedukke som skal hjelpe mot farer i stein og berg. Etter første intermezzo åpenbares magiske runetegn til hjelp mot farer i skogsarbeid. Enda sterkere er den tredje kunnskapen som består i kunsten å stoppe blod, stanse dødelige blødninger. Bare sjamanen satt inne med denne visdommen.

Bjørnen - skogens mytiske skapning

Annet intermezzo er i annen instrumental drakt. Verket ender opp med høydepunktet ”Store Moder Bjørn”, en magisk sang som både beskytter mot og skaper kontakt med skogens mytiske skapning: bjørnen. I kosmisk perspektiv tenktes hver bjørn å være født i stjernebildet Karlsvognen, av finsk-ugriske folkeslag kalt Storebjørn. Her spiller musikken også på bjørnen som det gamle Russlands symbolbærende dyr.

Tonespråket i suiten tenderer mot det primitive; man kan ane inspirasjon fra tidlig Sibelius og tidlig Stravinskij. Selv om jeg betrakter musikken som moderne, har tonaliteten vendt tilbake, og både de rytmiske og melodiske elementene får utfolde seg.

I vår tid, fra slutten av det 20. århundre, kan vi registrere at interessen for religion har vært økende; det gjelder både de store verdensreligionene og folkereligionene, i gamle og nye former. Vi erfarer at tross de store teknologiske og materielle nyvinningene som er i ferd med å omforme våre liv, søker mennesker likevel mot andre dimensjoner og tidsepoker for å finne uttrykk for sin livsopplevelse.

Ragnar Søderlind
Oslo, mars 2009