Suksess for Ole Edvard Antonsen i London

I samband med at James MacMillan fylte 50 år, blei Ole Edvard Antonsen invitert av London Symphony Orchestra for å delta på markeringa. 

Det 25 minutters verket, ”Epiclesis”, blir rekna som noko av det vanskeligaste ein trompetar kan spele, både fysisk og musikalsk. Ole Edvard Antonsen spelte ”Epiclesis” med så stort musikalsk og teknisk overskot at både publikum og presse lot seg rive med av begeistring. (Sjå kritikkane under).

The Classic Source

- As for James MacMillan’s Epiclesis (1993), there is a much drama and waves of sound, and the exuberant dance that breaks through at least has a profile. Edge of seat stuff, potentially, sometimes MacMillan’s concern for theatrical devices rather than musical ones compromises the level we are supposed to listen at. No doubts though as to Ole Edvard Antonsen’s remarkable performance, his impeccable virtuosity and luminous tone, or that Järvi had found his mark.

The Times

- No doubt the 1993 trumpet concerto Epiclesis of James MacMillan (he’s receiving a 50th birthday focus this season) scared away some punters. As things were, its dissonant ruckus prompted a few distant boos. Yet this at least was ruckus with a purpose. The composer offers a Roman Catholic meditation, admittedly of the bristling sort, on the transformation of Christ’s body and blood into the Eucharist’s bread and wine. And the musical argument’s pattern, with plainsong underpinning both violence and calm, is very similar to his percussion concerto Veni, Veni, Emmanuel, which made friends around the world.

Ole Edvard Antonsen, Norway’s trumpet god, played his instrument with such passion and heat that I’m surprised that neither of them melted. Yet the piece’s impact, good or bad, wouldn’t have been so strong without the LSO.
The orchestra doesn’t delve into modernities every day, but when it does, the musicians deliver 150 per cent, with a brilliance and ease that can make even the rowdiest grinding sweet.

Jyllandsposten

Et djævelsk svært værk
- "Epiclesis" var en betagende oplevelse. Stykket begynder som ud af ingenting. En mystisk klangfarve afbrydes pludseligt og voldsomt af trompeten, brass gruppen og de fem janitsharer. Begge grupper havde en meget travl aften. "Epiclesis", fuld af kontraster., grimt og smukt på samme tid. James MacMillan har selv en fortid som trompetist og har skabt et djævelsk svært værk, der kræver det ypperste af solisten. Ole Edvard Andersen var i stand til at forløse den dramatiske musik på smukkeste vis. I stykket indgår en helt enkel meditativ gregoriansk hymne, stiliseret popmusik og kraftfulde atonale ”clusters” af lyd, dele der til sidst smelter sammen i en slags harmoni. Hvorefter stykket slutter ud i ingenting.
Publikum ville efterfølgende ikke slippe Ole Edvard Antonsen, som kvitterede med et ekstranummer. En fanfare af Stan Freeman, som igen gav solisten lejlighed til at lege med instrumentet og akustikken på højt musikalsk niveau. Fremragende.