Reisebrev fra UMOJA-prosjekt i Etiopia

Prosjektet er støtta av Norsk kulturskoleråd og Utenriksdepartementet. Dette er et reisebrev fra en av deltakerne frå Musikkhøgskolen, Ellen Brekken:

Vårt "teppe" besto av dansere/sirkusartister/musikere fra Tanzania, Nederland, Kenya, Etiopia og Norge. Med oss hadde vi koreograf Vilde Sparre og den evigunge førsteamanuensis på jazz- improlinja ved Musikkhøgskolen Torgrim Sollid.

Frekke aper
24 timer etter vi forlot Norge (Musikkhøgskolen er overraskende dyster kl 03.00. lørdag morgen) endte gjengen opp på Sodere Resort Hotel midt på natta. Etter en god natts tiltrengt søvn våkna vi neste dag til lyden av kranglende aper utafor døra. Det viste seg at stedet var fullt av aper som var rimelig frekke, de stakk bl.a. inn på rommet til en av deltakerne (eller var det en lærer mon tro?) og tok sigaretter og whisky.

Byen Sodere ligger ca 1,5 time utenfor hovedstaden Addis Abeba og ligger i Rift Valley, en dal som går gjennom hele Afrika fra Rødehavet og ned til Mosambik og som om x antall år vil løsrive Afrikas horn fra resten av Afrika. Kanskje det da blir mulig å kvitte seg med noen somaliske pirater.

Rundt hotellområdet var det varme kilder, noe som førte til veeeldig varmt vann i dusjen, doen, vasken og i bassenget. Det fantes faktisk ikke kaldt vann noe sted, så en kald dusj var umulig. MEN, det var ikke helt ille å ligge i et dampende basseng i den kalde kveldslufta å se opp på stjernene heller. Anbefales!

Etter et par dager med rekreasjon og hvile for bleke og (svine)influensaramma nordmenn, kom også nederlenderne, kenyanere, etiopierne og tanzanianerne til campen og vår avslappa hverdag med pensjonistaktiviteter ble forvandlet til et opplegg som kunne slått pusten ut av en hver toppidrettsutøver.

Mange alternative tonaliteter
Tidlig hver morgen (i hvert fall for oss jazzfolk) spiste vi frokost, etterfulgt av nasjonalt møte. Så gikk vi bort til "Mango stage", en utendørsscene under et kjempestort mangotre med enda flere gærne aper og en fantastisk utsikt, og hadde morgensamling. Her tok de forskjellige landa ansvar hver sin gang og fikk resten av gjengen på ca 90 stk med på forskjellige danser, sanger og til og med kung fu-øvelser. Alle musikerne fikk rista litt på stive kroppsdeler mens dansere og akrobater fikk prøvd seg på forskjellige sanger, deriblant "Per spelmann" og "Hode, skulder, kne og tå". Mange originale dansebevegelser og mange alternative tonaliteter på morgensamlinga, med andre ord.

Dagene fortsatte med produksjonsgrupper der det var en fin blanding av nasjonalitet, kjønn og artistiske egenskaper på hver gruppe. Målet for produksjonsgruppe var en 15-20 minutters forestilling som skulle vises til de andre gruppene. Disse innslagene skulle i sin tur settes sammen til det store showet vi skulle vise i Addis Abeba på slutten av turen.

Utfordring å kommunisere
Dagene ble ellers brukt til å sette sammen alle musikerne i ei gruppe, alle danserne i ei gruppe osv. At dèt lett kunne vært en masteroppgave for en sosialantropolog er det ingen tvil om. Man kan finne mange utfordringer når man nesten ikke får kommunisert gjennom språk, og når den musikalske bakgrunnen kan være vidt forskjellig. Som begrepsorienterte musikere ville vi gjerne sette merkelapper på låtene ut i fra tonalitet og rytme. Vi fant fort ut at det var unødvendig bruk av energi, og at det letteste bare var å henge seg på! Og jaggu fikk vi ikke lært våre venner en bånsull fra fagre Nord-Østerdalen! Det skal sies ingen noter ble noensinne utdelt, så denne turen burde vel lett gitt de fleste mange studiepoeng i gehørtrening.

Kveldene ble brukt til fremvisning av nasjonale forestillinger, noe vi brukte de to siste ukene på å lage her hjemme. Etiopia var først ut med fantastiske akrobater og sirkusartister, etterfulgt av flott musikk fra Zanzibar (der musikkinstituttet i Tanzania ligger). Kenya fulgte opp med energisk dans med innflytelse fra Masaai-stammen (som er kjent for å være svært aggressive krigere som kunne drepe en løve med bare hendene) og Nederland fremførte dans med hip hop-innslag samt både rockemusikk og jazzmusikk.

Karismatisk forestilling
Det skal nevnes at vår egen forestilling var av den noe karismatiske slaget, det inneholdt blant annet ei grøtsleiv og ei skjærefjøl i forvokst størrelse (som forøvrig har forsvunnet på en eller annen flyplass, til herr Sollids store fortvilelse). Vår fremføring inneholdt også et mye omtalt kyss, mellom to personer vi ikke skal nevne navn på (men det er sikkert mulig å få litt info ut av en av musikerne mot en øl på glassbaren). Den endte med en forberedelse av et futuristisk måltid som passende nok slutta med en ganske jazza og fri versjon av "Anitras dans". Merkelig nok slo dette veldig godt an hos både afrikanerne og nederlenderne.

Vi hadde også hver vår nasjonale kveld til å fortelle om fædrelandet, og vi fortalte i det vide og det brede om skolestruktur, olje, kongehus, likestilling og mørketid. Til gjengjeld fikk vi vite mye om de andre landa, på en ikke å-herregud-nok-en-time-med-med-lærer-sture-jensens-foredrag-om-landa-i-afrika måte.

Som dere sikkert skjønner var det fullt kjør fra morgen til kveld. To ting skal nevnes. 1. Det er svært billig øl i Etiopia. 2. Det er ikke lurt å ha tømmermenn på morgensamling med dans kl 09.00 i 30 varmegrader på 1800 meters høyde. Det skal legges til at de fleste av oss, og særlig danserne, har blitt svært spreke etter turen, og at trappene opp til 6. etasje på Musikkhøgskolen føles som nedoverbakke etter å ha gått trapper i den tynne lufta i Etiopia.

God grunn til å drive med musikk
Etter omlag ti dager i fellesskap med de andre landene fikk vi fremført forestillingen vår i Adama, en by like ved hotellet. Først på dagen spilte vi for 3000 skolebarn og senere på kvelden for 5000 studenter på universitetet. Jeg tror nok alle var enige om at responsen fra alle barna kunne vært god nok grunn til å drive på med musikk resten av livet om alle andre grunner skulle bli borte. De var veldig entusiastiske og nysgjerrige, de kom lett bort til oss både før, under og etter showet for å leke/synge/danse/klappe/snakke med oss. Det var fint å vite at det lille vi alle ga i forhold til forestillingen kunne glede så mange. Overraskende var det også at studentene på rundt 20 år var like entusiastiske.

Siste del av de 18 dagene vi var i Etiopia ble tilbrakt i hovedstaden Addis Abeba. Her fikk man virkelig merke høyden, Addis ligger nemlig på 2500 m.o.h. Her bodde vi også på hotell med fin utsikt ut mot byen. Byens taxier kan lett kjennes igjen med farger i blått og hvitt (perfekt for Molde-supporter Sollid). Å ta en av dem er jo en reise i seg selv, noe Ellen og Stian fikk oppleve på vei hjem fra øving. Etter motorstopp i oppoverbakke i en nokså travel gate, fikk sjåføren trilla den ned en sidevei, og etter litt godsnakking med bilen og rusing av motoren fikk han endelig start på den. Ei stund. Så var det samme prosedyre igjen, etter først å så vidt ha karra seg gjennom et kryss med en hissig buss tutende på venstre og en bil møtende midt i mot. Det hele endte med at vi fant ut at egne bein var tryggest og greiest. Også fint for sightseeing.

Show for 12000 ungdommer
Siste lørdag var det klart for turens finale, nemlig å vise showet vårt for 12000 etiopiske ungdommer i Millenium hall. De norske musikerne gjorde en eksemplarisk lydsjekk (skryte, skryte) i en fei før resten av gjengen kom. Den som ikke kom var derimot presidenten av Etiopia. Han ble nemlig sjuk, og vi kan jo gjette oss til hva som feilte han. Men vi fikk likevel vist showet vårt med all slags dans, sjonglering, musikk, slangemennesker, sykkelkunster, linedans, og allsang. Og responsen var veldig god. Dessverre måtte store deler av publikum dra tidlig for å rekke siste buss hjem (ikke bare i Oslo dette er et problem altså), men vi fremførte likevel resten av forestillingen med brask og bram, fynd og klem og fryd og gammen. Og alle var enige om at det var ganske så kult å ha spilt for så mange!

Siste kveld ble brukt til taler, diplomutdeling, utveksling av mailadresser og skriving i UMOJA-boka. (vårt svar på cheesy amerikansk årbokting, lagd av vår fantastiske designer Hanne Dal. UMOJA - boka altså, ikke cheesy amerikansk årbokgreie). Det ble en emosjonell avslutning når de første deltakerne dro og ikke ett sete var tørt. Både nederlenderne og vi var så heldige å få en ekstra dag i Addis Abeba, som ble brukt til å slappe av og se oss litt omkring. Noen av oss fikk også med oss en museumstur, der vi bl.a. fikk se levningene av "Lucy", det mest komplette fossile eksemplar av apemenneskearten Australopithecus afarensis. Ho gikk på to bein, noe som visstnok ikke var så vanlig i de tider (sånn 3, 2 millioner år siden).

Til slutt var det vår tur til å dra, og på turen hjem fikk noen av oss også med oss en fantastisk solnedgang over savannen i Nairobi i Kenya, der vi mellomlanda og tilbrake litt tid. Veldig "Løvenens konge"-aktig.

På vei hjem var vel alles hoder fulle av inntrykk av alle slag. Det var trist å forlate Etiopia, men også fint å komme hjem. Kanskje man trenger å komme seg ut litt for å se hvor bra vi har det i Norge? En ting er i hvert fall sikkert: vi hadde en helt fantastisk tur til Etiopia, og anbefaler alle som har mulighet til å ta turen!

Velgemne
PS: UMOJA Flying Cultural Carpet er et valgfag ved Norges musikkhøgskole. Det gir 10 studiepoeng og er fortrinnsvis for studenter ved 2. avdeling. Alle kan søke, sjekk ut valgemnene for neste høst når de kommer til våren!

Mvh årets UMOJA-studenter fra Musikkhøgskolen: Therese Lech, Harald Lassen, Lars Andreas Aspesæter, Kristoffer Kompen, Stian Skog, Jonas Kilmork Vemøy og Ellen Brekken