Tore Simonsen

Den klassiske innspilling i historisk, ontologisk og analytisk perspektiv.

Utviklingen av lydlagrings- og lydmanipuleringsteknikker gjennom det 20. århundret har gitt oss et alternativ i møtet med det klassiske musikkverk, et alternativ som strekker seg fra rene fotografiske tids- og tolkningsbilder til selvstendige kunstneriske produksjoner uten forankring i noen reell akustisk/scenisk virkelighet. Med teknologihistorien som bakteppe søker prosjektet å plassere det klassiske fonogrammet i en musikkkvitenskapelig sammenheng, ut fra tre forskjellige vinkler:

Det klassiske fonogrammets objekthistorie fra de første kommersielle produksjonene rett før århundreskiftet til (den mulige) avviklingen av digitale fysiske lydbærere som skjer i vår egen samtid.

Det klassiske fonogrammets ontologi, hvor hovedproblemstillingen er den doble formidlingen av både en komposisjon og en tolkning. Med utgangspunkt i Nelson Goodmans definisjoner av allografisk og autografisk kunst beskrives den klassiske lydproduksjon som et selvstendig fonografisk kunstverk, dette fører igjen over i en diskusjon av diskografien (den systematiske beskrivelsen av fonogrammer) og dens begrensninger for klassiske produksjoner. Som case study vises en egenutviklet diskografi med tilhørende softwareløsning over den norske pianisten Robert Levin (1912 - 1996) og hans klassiske innspillinger, dels kommersielle, dels i arkivet til Norsk Rikskringkasting.

Det klassiske fonogrammet som analytisk utgangspunkt. Her settes to av Robert Levins innspillinger av Griegs sonate i c-moll op. 45 for fiolin og klaver opp mot et tyvetalls andre innspillinger av samme verk. I forhold til den informasjonsmengde som ligger i et lydopptak er det tvilsomt om analyser basert på målinger vil kunne gi annet enn tilfeldig kunnskap om produksjonene som kunstneriske objekter. Et begrenset studie av tempo og tidsforskyvinger i første sats' eksposisjon vil allikevel presenteres, men like sentralt vil en subjektiv vurdering med bakgrunn i egen produsenterfaring være. Hensikten er imidlertid ikke i første rekke å plassere Levins innspillinger i en interpretasjonshistorikk men å diskutere de forskjellige innspillingenes muligheter til å fremstå som autografiske, selvstendig kunstverk.