Voggesang som musikk og helse

"Voggesangen som helsefremmende musisering" av Even Ruud

Voggesangen inntar en sentral plass blant hverdagens musikkformer med helsefremmende virkninger. Intuitivt vet vi jo alle at voggesangen skaper trygghet og kontakt, det hjelper barnet til å finn ro og komme til søvn. Men helseregulerende, hvorfor det? Even Ruud viser i denne artikkelen til forskning som antyder at voggesangen hjelper barnet til å regulere seg selv og sin kropps- og sinnstilstand og således legger grunnlaget for vår evne til å håndtere nødvendige endringer i sinns- og energitilstander opp gjennom livet.

Voggesangen – en kommunikativ hendelse
Nybakte foreldre blir godt informert om viktigheten av riktig kosthold og verdien av amming, slik informasjon er sentral ved helsestasjonene. Men får vordende foreldre like mye veiledning i sang og vuggesangrepertoar? Vi vet jo i dag hvor viktig det er med stimulering av spedbarnet. Likevel er det tendenser rundt oss til at vi overlater vuggesangen og kveldsritualet til CD-spiller og profesjonelle artister. I og for seg ikke galt i at vi bruker musikkteknologien til å lære oss et sangrepertoar, men det er neppe noen god trend om vi også overlater hele ritualet til musikkmaskinene.

Voggesangene er ikke bare sanger, de kan betegnes som kommunikative hendelser. Dette innebærer at verdier og meningsdannelse knyttet til sangene handler om noe som utformes av den som synger, i møte med barnet og dets opplevelse av en spesiell musikalsk struktur. Alt dette foregår gjerne på kveldstid, på et bestemt sted og er omsluttet av andre sensoriske elementer, som vugging, gange, lukt, lys, spesielle visuelle inntrykk.

Når vi knytter voggesangen til helse, tenker vi kanskje først og fremst på barnet. Imidlertid kan nok det å synge voggesanger skape et spesielt rom i hverdagen, også for den voksne. Et sted for ro og ettertanke, for selv å regulere seg ned etter en strevsom dag. I så måte en form for musikalsk egenomsorg noen ville kalle terapi i hverdagen.

Fysiologi og hjernebølger
Forskning har identifisert fem ulike “tilstander” hos spedbarn, som også kan vises via EEG-registreringer. Våken tenkning kjennetegnes ved betabølger i hjernen, fra 20-40 cykl./sek. Vi finner ved stille våkenhet, alfabølger rundt 10 cykl./sek, mens agitert, opphisset tilstand kjennetegnes ved uorganiserte mønstre med høy frekvens. I tillegg finner vi ikke-REM søvn og REM-søvn. Målinger viser at ikke-REM søvn kan deles inn i fire stadier hvor barnet beveger seg gjennom en hypnagogisk fase med fra 3-5 sykl./sek såkalte tetabølger til lavfrekvente deltabølger. Vi forstår at disse tilstandene kjennetegnes ved forskjellig fysisk og mental atferd og vi kan også allerede hos fosteret finne en form for “tilstandsregulering”. Vi finner at både pust og hjertefrekvens vil øke ved opphisselse og ved REM-søvn og tilsvarende minske ved ikke-REM søvn og ved tilstander preget av “dagdrøm”. Det kan også synes som om våkentilstanden med alfa-bølger er viktig ved etablering av langtidshukommelse og at en av de fire fasene i ikke-REM søvn er en periode for maksimal utskillelse av hormoner knyttet til vekst (Brady 2005).

Voggesang – et medium for forvandling av sinnstilstand
Denne forskningen viser hvor viktig det er å utvikle evnen til selvregulering av sinnstilstander. Vi har alle opplevd hvordan spedbarnet kjører seg fast i en hyper-opphisset tilstand og må ha hjelp for å finne tilbake til roen. Selv om vi altså kan registrere en slik selvregulering allerede på fosterstadiet, er det nå økende oppmerksomhet mot hvordan spedbarnet må lære å regulere seg selv, dvs. å bevege seg glidende mellom ulike kroppstilstander. Dette vil skje gjennom en interaktiv prosess av gjensidig respons som finner sted når omsorgspersonen er oppmerksomt til stede. Foreldre har kjennskap til ulike “kroppsteknologier” for å roe ned spedbarnet, f.eks. gjennom å tilpasse bevegelsene ut fra mikro-endringer i barnets atferd. Slike affektive transaksjoner er med på å skape den matrisen som organiserer dette regulerende systemet og moderne "neuro-image" teknikker lokaliserer disse systemene til såkalt orbito frontal-limbiske områder av høyre hjernehalvdel (ibid.: 194). Det betyr at denne evnen til å passere fra en tilstand til en annen blir “hard-wired”, dvs. forankret i hjernen som en dominerende modell for elektrisk-fysiologiske responser.

Den ultimate voggesangen?
Nå finnes det mye forskning som søker å identifisere universelle trekk ved alle voggesanger, f.eks. en bestemt rytme eller et bestemt tempo. Nå finnes det forskning som peker i retning av likheter i musikalske elementer på tvers av kulturelle skiller, på samme måte som det er likheter i måten voksne snakker til spedbarn på. Når det gjelder kommunikasjon som er rettet mot å endre tilstand hos barnet, er det pekt på hvordan høye, oppadgående konturer virker stimulerende på barnet, men lave, fallende konturer virker beroligende. Samtidig finner vi at klokkeformede konturer er bekreftende, mens korte, konturer i lav tonehøyde virker hemmende.

Dette peker mot at det er melodien som er sentral – “the melody is the message”. Med mulig unntak av visse kulturspesifikke repetitive fraser, vil den viktigste rolle i å regulere endringer i fysiologiske og psykiske tilstander hos spedbarnet være måten voggesangen synges på i kombinasjon med noen strukturelle kjennetegn ved melodien. Slike strukturelle kjennetegn handler om register når det gjelder tonehøyde, myke konturer i melodi, en økende prosentdel av nedadgående intervaller, samt repetisjon og enkelthet.

Voggesangen – en performance
Forskning viser at foreldre tydelig modifiserer sin sang når den gis funksjon av å være voggesanger. Dette gjelder også når foreldre blir bedt om å synge andre sanger som om de var barnesanger. Framføringen av sangen medfører et høyere register for melodien, langsommere tempo, større emosjonell ekspressivitet samt konstans i tempo og tonehøyde ved gjentakelse av sangen når spedbarnet er tilstede. Barnet svarer på slik sangstimulering ved å trekke seg tilbake, løsrive seg fra omsorgsgivers oppmerksomhet og vende seg mot seg selv. Denne vendingen mot seg selv er kjennetegnet på en endring i indre tilstand og er helt nødvendig for å komme i en tilstand forenlig med søvn. Fysiologisk sett vil de koordinerte store EEG-bølgene som kommer til syne ved dyp søvn bety åpning for responser fra nevroner i thalamusområdet i hjernen. Dette er bare mulig når sensorisk stimulering av korteks reduseres. Voggesangens beroligende natur, særlig sett innenfor hva vi har kalt en komunikativ hendelse, synes å være perfekt designet for å redusere denne stimuleringen. At selve pusterytmen spiller en viktig rolle her, bør også understrekes. Og det er når barnet svarer på voggesangen med å regulere seg til denne tilstanden at omsorgspersonen blir styrket i sin omsorgsrolle, noe som ikke minst er viktig der hvor tilknytning har blitt et problem.

Kan vi nå hevde at voggesangen er helsefremmende? Ja, gjennom en kommunikativ hendelse, det vil si når sangen er innfelt i en emosjonell relasjon, lærer barnet gjennom sangen å regulere sin egen mentale og kroppslige tilstand. Dette er tilstander som er viktig for biologisk vekst, de berører grunnlaget for språklæring, for hukommelse og for evnen til å integrere opplevelser i konsistente mønstre. Men altså, ikke minst: Voggesangen som en kommunikativ hendelse legger et biologisk grunnlag for evnen til selvregulering.

Robyn Brady 2005. ”On Slumber Sea: Lullaby as Transitional Vehicle”. I: E. Mackinlay, D. Collins og S. Owens (red.) Aesthetic and Experience in Music Performance. Cambridge: Cambridge Scholars Press.

ER 6.1.08