Vinterlydfestivalen: Cellopraxis v2

Hva går ditt stipendprosjekt ut på?

Prosjektet mitt heter: NY MUSIKK – NY CELLIST? og er en analyse av samtidscellistens kompetansekrav og nye musikerrolle etter 1950. Prosjektet vil undersøke fremføringspraksis i samtidsmusikken gjennom å se på tre sentrale og grensesprengende verk i samtidslitteraturen for solo cello.

Jeg vil undersøke praksisen til tre internasjonale cellister, samt min egen, gjennom å studere tilnærmingen til og fremførelsen av disse verkene samt å undersøke tolkningsrommet og virkemidler som tas i bruk.

Følgende konkrete elementer i spenningsfeltet mellom teksten og tolkningen vil granskes: notasjon, tekniske løsninger (utvikling av nye spilleteknikker), idiomatikk, klangbehandling, musikalsk gestikk, improvisatoriske element, innøving og estetiske betraktninger.

Kunstnerisk resultat av egen praksis vil bli presentert i en konsertserie underveis kalt CELLOPRAXIS (v.1, v.2 osv), og gjennom en innspilt CD med de tre kjerneverkene i studien.

Hva er spesielt for denne konserten du vil presentere under navnet Cellopraxis v2?

Det er jo et slags konsertforedrag som sirkler rundt Pression av Helmut Lachenmann fra 1969. Et banebrytende verk på flere nivåer, komponert i en ny retning kalt Instrumentale musique concrète som forsøker å sette klangproduksjonen i fokus, fremfor klangresultatet slik vi er vant til.

Komponisten eksperimenterer med "konkrete" lyder frembrakt overalt på celloen, og det finnes kun én "normal" tone med bue på strengen. Han mente at skjønnhet i musikken var kommet til veis ende og ville reformulere skjønnhetsbegrepet gjennom å få oss til å lytte med nye ører.

Hvordan har du satt sammen programmet til denne konserten?

Jeg har tatt utgangspunkt i det "klassiske" samtidsverket Pression, og sett på komponister som i større eller mindre grad er påvirket av hans estetikk: Sergej Newski, Carola Bauckholt, Simon Steen-Andersen og til slutt Salvatore Sciarrino som klanglig er estetisk beslektet med Lachenmann, men som tilbyr mindre motstand i musikken.

Vi ser at en del yngre, eksperimentelle utøvere tester ut ny elektronikk koblet med tradisjonelle instrumenter, hvordan stiller du deg til dette?

Jeg har jobbet mye med elektronikk, spesielt i mitt soloprosjekt CELLOTRONICS (CD med samme navn i 2005) , og også i DR.OX (CD i 2008) med Natasha Barrett.

For samtidsmusikkutøvere er det blitt en mer naturlig del av repertoaret, en utvidelse av klangpaletten. Mange komponister skriver instrumentalverker med elektronikk, og det er vanligere for musikere å bevege seg i flere genre, og dermed blir de mer nysgjerrige og mer fortrolige med elektroniske media.

Les mer om Tanja Ornings doktorgradsprosjekt