Arve Tellefsen om hva som er viktig i musikkformidling

Bilde fra samarbeidet med Knutsen & Ludvigsen.

– Det viktigste er selvfølgelig musikken – kontakten gjennom musikken. Å få musikken til å gjøre virkning, til å bety noe. Det må ligge bak en intens vilje til å påvirke dem du spiller for og vise for dem hvilken fabelaktig fin musikk det er. Dette er fantastisk musikk, spennende musikk, og jeg vil få folk til å oppleve den på samme måten som jeg gjør selv. Da er selvfølgelig forutsetningen at jeg føler sterkt for det jeg spiller. 

Om sympati, kontakt og dypt vann

– Mye av det jeg gjør er intuitivt. Men det viktigste er at musikken, konserten, må føles meningsfylt, både for utøver og for publikum. Ellers sier det seg selv at konserten er meningsløs. Når det gjelder det å prate litt fra scenen, noe jeg av og til gjør når det passer slik, har jeg ikke lagt noen bevisst plan, men jeg ble i sin tid kastet uti det. Da jeg var ganske ung, spilte jeg mye med Robert Levin, Norges musikkhøgskoles første rektor. Han var veldig flink til å snakke med publikum når vi hadde skolekonserter, men jeg hadde aldri gjort det. Jeg var ung og hadde bare stått der og spilt fiolin så godt jeg kunne. Når vi hadde konserter prata Robert, og jeg spilte og tidde ellers stille. Men så var jeg plutselig på skolekonserter med pianister som ikke ville snakke fra scenen. Det var konserter for barn i småskolen, barn fra 7 til 10 år, så det var nødvendig å si litt om musikken og instrumentene. Jeg var 22 år og vettskremt. Jeg hadde aldri sagt et ord på en konsert, men så ble jeg hevet ut på dypt vann. Det var fælt, og jeg stotret og fornakket meg. Men så opplevde jeg at det var når jeg selv følte at jeg forsnakket meg eller sa noe dumt, at jeg fikk mest respons fra publikum. Det liker folk åpenbart, man kommer litt ned fra pidestallen og da får man sympati. Jeg tror kanskje sympati kan være en vei for å få kontakt.
Den musikalske kontakten med publikum merker man umiddelbart. Jeg trenger ikke å spille mange tonene før jeg føler om kontakten er der - eller om den ikke er der.

Om store og små konsertsaler

– Det er også forskjell på små og store saler når det gjelder kontakt, og det er kanskje derfor kammermusikk er så populært, for der oppdager både publikum og musikere nærkontakten man kan få i små saler. Det blir jo helt annerledes når man skal spille i en stor konsertsal med et symfoniorkester. Da må man spille stort og gjerne sterkt for å hamle opp med styrkegradene til 70-80-90 musikere. Man må spille så musikken også oppfattes på 30. benk. Dermed blir ofte finere nyanser borte under slike omstendigheter.

Om samarbeidet med Knutsen & Ludvigsen og dypt vann II

– Å spille med Knutsen & Ludvigsen ga en helt annen kontakt med publikum enn jeg var vant til, og det var også noe jeg ble kasta uti uforberedt. Ideen kom fra Festspillene i Bergen, og ideen var at både Knutsen og Ludvigsen på sin side, og pianisten Kåre Ørnung og jeg på vår side, skulle møte et annet publikum enn det vi pleide. Jeg var skeptisk til å begynne med, men det fungerte og var artig. Det var livets harde skole, og det skjedde ting på forestillingene som overhodet ikke var planlagt. Både Øystein Dolmen og Gustav Lorentsen sa masse tull, løy om årstall og navn og improviserte det muntlige over stokk og stein. Vi såkalte klassiske musikere tør ikke sånt, men jeg tror nok det lærte meg også ikke å ta ting så gravalvorlig. Publikum er ikke så opptatt av om Grieg var født i 1842 eller 1843. Bortsett fra når det er jubileer, naturligvis. Og dem er det jo nok av hele tiden.

Om endringer

– Jeg har lagt merke til at nye generasjoner oppfører seg litt annerledes på scenen enn tidligere generasjoner. I dag føler åpenbart unge musikere et behov for også å tolke musikken gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Det er rett og slett mer flørting fra scenen. Hvis vi tenker på de gamle mestere, som Menuhin, Rubinstein, Horowitz, Heifetz, Oistrakh, Casals, så flørtet ikke de med publikum gjennom ansiktsuttrykk. Det har blitt mer, kall det gjerne show, hvor det visuelle har blitt viktigere. Det tror jeg har å gjøre med TV. Man føler kanskje at man må vise visuelt at man føler noe, litt multimedia. Men hvis man føler at man når publikum bedre på den måten, er det jo flott.

Om å bli utnevnt til æresdoktor ved Norges musikkhøgskole

– Det er en stor ære! Jeg ble både litt flau og veldig stolt.